Når kroppen er i beredskap for lenge

Noen ganger handler ikke slitenhet om at du gjør for mye.

Ikke nødvendigvis.

Noen ganger handler det om noe helt annet:

At livet skjer samtidig som du prøver å holde deg oppe.

Og kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å forstå.

For du kan egentlig være ganske bevisst på energien din.

Du prøver å hente deg inn.

Ta pauser.

Regulerer belastning.

Ta vare på deg selv.

Men så kommer livet.

Bekymringer.

Relasjoner.

Uforutsigbarhet.

Ting du ikke kan kontrollere.

Ting du ikke bare kan "tenkte og puste deg ut av".

Og sakte, nesten umerkelig, bekynner noe å skje.

Du mister litt mer energi enn du klarer å hente inn igjen.

Ikke nødvendigvis dramatisk.

Men over tid.

Kanskje kjenner du deg igjen i noe av dette:

Du føler deg mentalt "på" hele tiden.

Du klarer ikke helt å lande i kroppen din.

Du kjenner uro - uten alltid å forstå hvorfor.

Du blir glemsk, ukonsentrert eller fjern.

Du trekker deg unna ting som vanligvis gir deg glede.

Og kanskje det mest frustrerende:

Du vet egentlig hva du burde gjøre.

Men kroppen samarbeider ikke helt lenger.

For når belastningen varer over tid, skjer det noe i oss.

Kroppen går i beredskap. Det parasympatiske nervesystemet slår inn.

Fra et nervesystem-perspektiv er dette ganske interessant.

Når hjernen oppfatter langvarig belastning eller uro, aktiveres kroppens stressrespons oftere enn den egentlig er ment for.

Det betyr ikke nødvendigvis at noe er "farlig" her og nå.

Men kroppen oppfører seg likevel som om den må være klar.

Og når det varer lenge nok, kan det kjennes som:

• Uro i kroppen

• Indre rastløshet

• Behov for å flykte fra seg selv

• Hjernetåke

• Emosjonell utmattelse

• Følelsen av aldri helt å hente seg inn

Forskning på stress og utbrenthet viser at det ikke bare er høy arbeidsmengde som kan føre til utmattelse.

Langvarig emosjonell belastning, manglende restitusjon og vedvarende indre aktivering påvirker også hjernen og kroppen over tid.

Blant annet ser man at kronisk stress kan påvirke:

• Konsentrasjon

• Hukommelse

• Følelsesregulering

• Søvn

• Opplevelsen av energi og overskudd

Og kanskje er det nettopp derfor utbrenthet ikke alltid ser ut slik vi tror.

Ikke alle møter en vegg.

Noen blir bare gradvis mer tomme.

Det gjør ikke nødvendigvis vondt på èn tydelig måte.

Det kjennes som om man sakte mister tilgangen på seg selv.

Jeg tror mange mennesker står i dettte uten å sette helt ord på det.

Fordi de fortsatt fungerer.

Fortsatt møter opp.

Fortsatt prøver.

Men kroppen forsøker kanskje å si noe lenge før vi selv klarer å lytte.

Kanskje handler ikke styrke alltid om å holde ut litt til.

Kanskje handler det noen ganger om å forstå hva kroppen faktisk prøver å fortelle deg.

Et lite spørsmål å ta med inn mot helgen:

Hvordan merker du at kroppen din prøver å fortelle deg at noe har vart litt for lenge?