FRA YTRE BEREDSKAP TIL INDRE BEREDSKAP -psykisk helse og beredskap

Det har vært stille fra meg en stund.

Ikke fordi engasjementet mitt har blitt mindre.

Men fordi jeg trengte å gjøre noe som kanskje er det vanskeligste av alt:

Å lytte til min egen kropp.

Gjennom mange år i beredskap har jeg blitt opptatt av sammenhengen mellom psykisk helse og beredskap.

Ikke bare den ytre beredskapen vi møter i arbeidslivet,

men den indre beredskapen kroppen vår utvikler når belastning varer over tid.

De siste månedene har jeg oppdaget noe som har gjort inntrykk på meg.

At kroppen ikke alltid vet forskjell på en akutt hendelse,

og en belastning som varer lenge.

For livet skjer.

Noen ganger kommer utfordringene samtidig.

Bekymringer.

Tap.

Usikkerhet.

Ansvar.

Forventninger.

Hendelser du ikke kan kontrollere.

Ingen av dem er nødvendigvis dramatiske alene.

Men summen av dem kan gjøre at kroppen sakte begynner å leve som om den fortsatt står i beredskap.

Og det var akkurat der jeg oppdaget at jeg selv var.

Det merkes ikke nødvendigvis som panikk.

Det merkes som en kropp som aldri helt får ro.

Som uro.

Som hjernetåke.

Som en følelse av at du alltid burde gjort litt mer.

At du aldri helt lander.

Og kanskje det mest frustrerende:

Du vet hva du trenger.

Likevel klarer ikke kroppen å følge etter.

Vi snakker ofte om psykisk helse som tanker og følelser.

Men psykisk helse er også biologi.

Når kroppen over tid opplever belastning, kan stressresponsen bli aktivert oftere enn den egentlig er ment for.

Det betyr ikke at noe er farlig her og nå.

Men kroppen kan likevel fortsette å oppføre seg som om den må være klar.

Det påvirker konsentrasjonen.

Søvnen.

Hukommelsen.

Evnen til å hente seg inn.

Og ikke minst;

Evnen til å kjenne seg som seg selv.

Det er kanskje derfor utbrenthet så ofte misforstås.

Vi ser gjerne for oss en person som plutselig møter veggen.

Men forskning beskriver utbrenthet som en prosess som utvikler seg over tid.

Hvor langvarig belastning uten tilstrekkelig restitusjon gradvis tapper både energi, motivasjon og funksjon.

Det skjer sjeldent over natta.

Det skjer litt etter litt.

Denne pausen har lært meg noe viktig.

At god beredskap ikke bare handler om å være klar når noe skjer.

Det handler også om å vite når alarmen har stått på lenge nok.

Og om å tørre å skru den av.

Det gjelder i beredskapstjenesten.

Og kanskje gjelder det like mye i livet.

For vi har alle et indre bereskapssystem.

Spørsmålet er bare:

Er det kroppen som styrer alarmen..

.. eller er det du som får hjelpe kroppen tilbake til trygghet?

Jeg er glad for å være tilbake.

Ikke fordi jeg har alle svarene.

Men fordi denne pausen også minnet meg på hvorfor jeg startet Mental helse coach i utgangspunktet:

Ikke for å lære mennesker å tåle mer.

Men for å hjelpe mennesker til å leve mer bærekraftig - både med seg selv og med hverandre.

God helg 🤍