BLOG FEED

Det har vært stille fra meg en stund. Ikke fordi engasjementet mitt har blitt mindre. Men fordi jeg trengte å gjøre noe som kanskje er det vanskeligste av alt: Å lytte til min egen kropp. Gjennom mange år i beredskap har jeg blitt opptatt av sammenhengen mellom psykisk helse og beredskap. Ikke bare den ytre beredskapen vi møter i arbeidslivet, men den indre beredskapen kroppen vår utvikler når belastning varer over tid. De siste månedene har jeg oppdaget noe som har gjort inn

Noen ganger handler ikke slitenhet om at du gjør for mye. Ikke nødvendigvis. Noen ganger handler det om noe helt annet: At livet skjer samtidig som du prøver å holde deg oppe. Og kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å forstå. For du kan egentlig være ganske bevisst på energien din. Du prøver å hente deg inn. Ta pauser. Regulerer belastning. Ta vare på deg selv. Men så kommer livet. Bekymringer. Relasjoner. Uforutsigbarhet. Ting du ikke kan kontrollere. Ting du

Det skjer hvert år. Likevel overrasker det meg. En dag kjenner jeg det: Solen varmer ansiktet. Ikke bare lyser – men varmer. Og noe i meg våkner. Det er som om kroppen har ligget i dvale uten at jeg helt har merket det. Litt tyngre steg. Litt lavere tempo. Litt mindre overskudd. Så kommer lyset. Og plutselig får jeg lyst til å rydde. Gå tur. Lufte huset. Starte på nytt. Det er ikke bare innbilning. Lyset påvirker oss mer enn vi tror. Når dagene blir lengre og lysere, får hjer

I en hverdag fylt med skjermer, lyder og krav, glemmer vi ofte det enkleste - å kjenne etter. Sansene våre er dører tilbake til tilstedeværelse. - Å høre vinden. Lukte kaffen. Kjenne solen som varmer på kroppen. Smake maten før vi svelger. Se fargene i himmelen endre seg. Dette er ikke små ting - det er livet, i sanntid.