Hvor ofte er du bevisst sansene dine?

Jeg har mange ganger tenkt på hvor heldig jeg er, som har alle sansene mine i behold. Og hvor mye jeg bruker de - hver dag. Siden jeg var liten har jeg brukt sansene mine for å oppleve, lære, forstå og finne ro. Jeg har likt meg i naturen og skogen siden jeg var liten. Jeg husker enda hvordan skogen der jeg vokste opp luktet og så ut - både på avstand og kloss hold. Jeg husker lyden av vår - småfuglenes vårvise i tretoppene, insektene som hadde våknet til liv og summet seg fra sted til sted.

Smaken av sommer - bringebær og markjordbær på strå, de gule plommene fra treet til farmor og Besse, lyden av bølgeskvulp, og følelsen av lett solbrent hud etter en lang dag på stranden.

Eller høstens sansetivoli - når jeg fikk bli med pappa og Besse på skogstur, kjenne lukten av bål og furutrær, spise ostesmørbrød smurt med kjærlighet av farmor, og se naturen ha tatt på seg sine fineste farger.

Som barn har vi naturlig nok ikke særlig forpliktelser, gjøremål og tidsfrister. Vi har mer tid til å leve i nuet og være i sansene våre på en helt annen måte enn vi har som voksne.

En del av meg nekter å gi slipp på den følelsen og bruken av sanser jeg opplevde som barn, fordi det gav meg så mye. Nå har det seg slik at årene også gjør sitt med både syn og hørsel, men tilfredsheten, minnene de bringer frem, og roen av å ta det i bruk er der enda.

Og om du ikke husker du anvendte sansene dine i like stor grad som liten, så handler det også om å sette av tid til det. I en hverdag fylt med skjermer, lyder og krav, glemmer vi ofte det enkleste - å kjenne etter. Sansene våre er dører tilbake til tilstedeværelse. Når vi stopper opp og bruker dem bevisst, lander vi her og nå - istedet for å løpe i tankene et sted der fremme.

Å høre vinden. Lukte kaffen. Kjenne solen som varmer på kroppen. Smake maten før vi svelger. Se fargene i himmelen endre seg. Dette er ikke små ting - det er livet, i sanntid.

Sansene er veien til bremsen

Vi har et nervesystem som fungerer litt som en bil med både gass og brems. Den sympatiske delen er gasspedalen - den får oss i gang, hjelper oss med å prestere, reagere og stå i press. Den parasympatiske delen er som bilens brems - den roer ned kroppen, senker pulsen og sier "du er trygg nå".

Problemer er at mange av oss kjører rundt med foten på gassen hele tiden - vi reagerer, presterer og strekker oss, uten å gi kroppen signal om at det er trygt å stoppe.

Et bilde på det hele:

Tenk deg at nervesystemet ditt er som et hus med to rom. I det ene rommet er det mye støy - telefoner som ringer, folk som snakker, lys som blinker. Det er det sympatiske rommet, der alt skjer på en gang. I det andre rommet er det stille, varmt og duften av nytraktet kaffe fyller lufta. Der får du puste, tenke og kjenne. Det er det parasympatiske rommet.

Når du bruker sansene, åpner du døren inn til det rolige rommet - og inviterer kroppen din til å bli med. Hvilket rom hadde du valgt?

Hva er fordelene med å være bevisst sansene sine?

I en verden som stadig drar oppmerksomheten vår utover - mot skjermer, krav forventninger og tempo, blir sansene våre en vei hjem. De hjelper oss å bremse, lande og kjenne på livet slik det faktisk er, ikke bare slik det ser ut utenfra.

Når vi bruker sansene bevisst, aktiveres det parasympatiske nervesystemet. Kroppen senker skuldrene, og hjernen får beskjed om at du er trygg. Det er her stress slipper taket, og vi får pusterom til å tenke klarere, føle dypere og reagere mer bevisst.

Sansene gir oss også kontakt med glede og takknemlighet - små øyeblikk vi ofte overser i farten: Smaken av kaffe, lyden av regn, følelsen av mykt tøy, duften av natur. Disse små opplevelsene bygger mental styrke og livsglede over tid.

Kort sagt: Når vi bruker sansene, lever vi mer helhetlig. Vi får kontakt med oss selv, øker roen og tilstedeværelsen - og lærer å møte livet med mer åpenhet og mindre autopilot.

Et lite tips:

Velg èn sans du vil fokusere på i dag. Kanskje du vil lytte mer, se mer bevisst, eller smake med mer nærvær. Gi den to minutter med full oppmerksomhet.

Du vil merke forskjellen - i hodet, i pusten og i hjertet ❤