Hvem er du når ingen trenger noe av deg? -Om identitet, roller og mennesket bak alt vi gjør

På jobb vet du kanskje ganske godt hvem du er.

Du har en rolle.

Oppgaver. Kompetanse. Ansvar.

Noen forventer noe av deg.

Så kommer du hjem.

Der venter andre roller.

Mamma. Pappa. Kjæreste. Samboer. Datter. Sønn. Venn.

Kanskje er du også den som ordner.

Den som husker.

Den som spør hvordan de andre har det.

Den som stiller opp.

Den som tar ansvar når noe må løses.

Og alt dette er deler av deg.

Men hvis vi tar bort alle rollene et lite øyeblikk:

Ingen trenger hjelpen din.

Ingen venter på et svar.

Ingen oppgave skal løses.

Ingen forventer noe av deg.

Hvem er du da?

Jeg synes det er et vanskelig spørsmål.

For spør jeg:

«Hva jobber du med?»

har de fleste et svar.

Spør jeg:

«Hva er du flink til?»

kommer det kanskje også ganske raskt.

Men:

«Hvem er du når du ikke skal være noe for noen?»

Da blir det gjerne litt stillere.

Og kanskje sier det noe om hvordan vi bygger identiteten vår.

Rollene våre er en del av vår identitet

Vi mennesker lever ikke løsrevet fra andre.

Vi tilhører familier, arbeidsplasser, vennegjenger og fellesskap. Rollene våre gir oss både identitet, mening og tilhørighet.

Så dette handler ikke om at rollene våre er «masker» vi må kvitte oss med.

Tvert imot.

Jeg kan være fagperson og venn.

Kollega og kjæreste.

Datter og den som liker å gå alene på fjellet.

Omsorgsfull og drittlei av å være tilgjengelig.

Vi rommer mange versjoner av oss selv samtidig.

Problemet oppstår kanskje først når så mye av identiteten vår knyttes til hva vi gjør og hva vi betyr for andre, at vi mister litt kontakten med hvem vi er uten funksjonen vår.

For noen mennesker er det å være til nytte en stor del av identiteten.

Vi liker å bidra.

Hjelpe.

Ordne.

Prestere.

Være den andre kan stole på.

Og det er jo i utgangspunktet gode egenskaper.

Men de kan også ha en bakside.

For hva skjer dersom følelsen av egen verdi etter hvert blir litt for tett koblet til:

«Noen trenger meg»?

Da kan det bli overraskende vanskelig å ikke gjøre noe.

En ledig kveld skal fylles.

Telefonen sjekkes.

Noen burde kanskje få en melding.

Vi finner noe som må ryddes.

En oppgave som burde vært gjort.

Noe vi kan forbedre.

For når vi er vant til å være i aktivitet og ha en funksjon, kan fraværet av den føles uvant.

Noen ganger nesten ubehagelig.

Og kanskje er det derfor hvile ikke alltid handler om å legge seg på sofaen.

For kroppen kan ligge helt stille mens hodet fortsetter arbeidsdagen.

Burde jeg ikke…?

Jeg kunne jo bare…

Det tar bare fem minutter…

Jeg burde egentlig ha brukt tiden på…

Vi kan til og med klare å gjøre hvile til en prestasjon.

Vi skal restituere riktig.

Meditere.

Gå tur.

Legge bort telefonen.

Puste.

Drikke vann.

Og helst komme tilbake som en betydelig mer balansert utgave av oss selv innen mandag morgen.

Men hva hvis ingenting skal optimaliseres?

Hva hvis du ikke skal bli bedre av den timen?

Hva hvis den bare får være din?

Jeg tror noe interessant kan skje når vi blir stille lenge nok til å kjenne etter.

For bak alle rollene finnes det fortsatt et menneske.

Med interesser som ikke trenger å være nyttige.

Behov som ikke trenger å forsvares.

Grenser som ikke trenger å være praktiske for andre.

Verdier som kanskje ikke synes på CV-en.

Ting som gir energi uten at de produserer noe som helst.

Og kanskje sider av oss selv vi ikke har gitt særlig mye plass på lenge.

Da blir spørsmålet ikke bare:

Hvem er jeg?

Men også:

Hva liker jeg når ingen andre skal like det?

Hva trenger jeg når ingen andre får definere behovet?

Hva savner jeg?

Hva gjør meg nysgjerrig?

Når kjenner jeg meg mest som meg selv?

Og kanskje den vanskeligste:

Hvor mye av livet mitt har blitt bygget rundt å være noe for andre?

Selvledelse handler mye om valg, grenser, ansvar og hvordan vi forvalter tiden og energien vår.

Men kanskje begynner noe av det enda tidligere.

Med å kjenne mennesket vi forsøker å lede.

For hvordan skal jeg vite hva som er riktig for meg hvis jeg først og fremst kjenner meg selv gjennom det andre trenger fra meg?

Jeg tror ikke løsningen er å kvitte seg med rollene.

Jeg vil fortsatt være fagpersonen.

Vennen.

Kollegaen.

Kjæresten.

Den som stiller opp når det virkelig gjelder.

Men kanskje trenger vi også steder i livet hvor vi ikke må fortjene plassen vår gjennom å være nyttige.

Hvor vi ikke skal levere.

Hjelpe.

Prestere.

Ordne.

Eller være den sterke.

Bare være et menneske som eksisterer uten en oppgave knyttet til seg.

Så kanskje dette kan være helgens lille eksperiment:

Når det blir stille.

Når ingen trenger noe akkurat nå.

Ikke fyll tomrommet med én gang.

Vent litt.

Og legg merke til hva som dukker opp.

Uro?

Dårlig samvittighet?

Lettelse?

Kjedsomhet?

En impuls til å finne noe å gjøre?

Eller kanskje noe du faktisk har savnet.

For noen ganger, når ingen trenger noe av oss, møter vi et menneske vi kanskje har brukt overraskende lite tid sammen med:

oss selv.

Og kanskje er ikke spørsmålet først og fremst:

Hvem er jeg uten alle rollene mine?

Kanskje det er:

Hvem er jeg i tillegg til dem?

🌿 God fredag.