BLOG FEED

Det skjer hvert år. Likevel overrasker det meg. En dag kjenner jeg det: Solen varmer ansiktet. Ikke bare lyser – men varmer. Og noe i meg våkner. Det er som om kroppen har ligget i dvale uten at jeg helt har merket det. Litt tyngre steg. Litt lavere tempo. Litt mindre overskudd. Så kommer lyset. Og plutselig får jeg lyst til å rydde. Gå tur. Lufte huset. Starte på nytt. Det er ikke bare innbilning. Lyset påvirker oss mer enn vi tror. Når dagene blir lengre og lysere, får hjer

Vi er så flinke til å vente. På helgen. På ferien. På at ting skal roe seg. På at vi skal få mer overskudd, mer tid, mer mot, mer trygghet. "Når jeg bare..." Når det roer seg mer på jobb. Når barna blir større. Når jeg får litt mer overskudd. Når kroppen føles lettere. Når livet er litt mer på plass. Og så står vi der, midt i livet, og venter. Men livet skjer ikke etterpå. Det skjer nå. I det små. I det uperfekte. I hverdager som ikke føles store - før det er over. De små mål

I en hverdag fylt med skjermer, lyder og krav, glemmer vi ofte det enkleste - å kjenne etter. Sansene våre er dører tilbake til tilstedeværelse. - Å høre vinden. Lukte kaffen. Kjenne solen som varmer på kroppen. Smake maten før vi svelger. Se fargene i himmelen endre seg. Dette er ikke små ting - det er livet, i sanntid.