mens du venter på mer, går livet forbi

Vi er så flinke til å vente.

På helgen.

På ferien.

På at ting skal roe seg.

På at vi skal få mer overskudd, mer tid, mer mot, mer trygghet.

"Når jeg bare..."

Når det roer seg mer på jobb.

Når barna blir større.

Når jeg får litt mer overskudd.

Når kroppen føles lettere.

Når livet er litt mer på plass.

Og så står vi der, midt i livet, og venter.

Men livet skjer ikke etterpå. Det skjer nå.

I det små. I det uperfekte. I hverdager som ikke føles store - før det er over.

De små målene.

De stille seirene.

De dagene du faktisk sto opp, selv om det var tungt.

De gangene du valgte deg selv litt mer enn før.

En kopp kaffe i ro. Et smil. Et dypt pust. En pause du egentlig ikke "hadde tid til".

Det er lett å tro at livet begynner når vi har nådd noe.

Men sannheten er at livet består av alle øyeblikkene imellom.

Ser du tilbake på livet, angrer du sjelden på det du ikke rakk å prestere.

Du angrer på det du ikke var til stede i.

På de små samtalene du utsatte.

Gleden du sparte til senere.

Turene du aldri tok.

Du angrer på at du ikke kjente mer på livet og de små gledene.

Å feire de små tingene er ikke å gi opp ambisjoner.

Det er å anerkjenne at du er et levende menneske - ikke et prosjekt som skal bli ferdig.

Så denne fredagen:

Kanskje du ikke trenger mer akkurat nå.

Kanskje du trenger å legge merke til det du allerede har.

Og kjenne på gleden over det.

Et liv skjer ikke når alt er perfekt.

Det skjer mens du lever det.

Og kanskje er dette øyeblikket - akkurat nå - verdt å feire 💚