BLOG FEED

Det har vært stille fra meg en stund. Ikke fordi engasjementet mitt har blitt mindre. Men fordi jeg trengte å gjøre noe som kanskje er det vanskeligste av alt: Å lytte til min egen kropp. Gjennom mange år i beredskap har jeg blitt opptatt av sammenhengen mellom psykisk helse og beredskap. Ikke bare den ytre beredskapen vi møter i arbeidslivet, men den indre beredskapen kroppen vår utvikler når belastning varer over tid. De siste månedene har jeg oppdaget noe som har gjort inn

Noen ganger handler ikke slitenhet om at du gjør for mye. Ikke nødvendigvis. Noen ganger handler det om noe helt annet: At livet skjer samtidig som du prøver å holde deg oppe. Og kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å forstå. For du kan egentlig være ganske bevisst på energien din. Du prøver å hente deg inn. Ta pauser. Regulerer belastning. Ta vare på deg selv. Men så kommer livet. Bekymringer. Relasjoner. Uforutsigbarhet. Ting du ikke kan kontrollere. Ting du

-Det handler om hva som skjer i et menneske når tryggheten mangler Psykologisk trygghet omtales ofte som et arbeidslivsbegrep. Som noe som handler om team, ledelse, læring og prestasjon. Det gjør det også. Men før det er et organisasjonsbegrep, er det et menneskelig behov. For vi kjenner det ikke bare på jobb. Vi kjenner det i relasjoner. I familier. I vennskap. I rom hvor vi må bruke energi på å tolke, tilpasse oss og være på vakt. Vi kjenner det når vi ikke helt vet hvor vi

Vi tenker rundt 60-70 000 tanker om dagen. De fleste legger vi ikke engang merke til. Likevel setter de spor - ikke bare i humøret, men i kroppen.

Noen dager i livet deler tiden seg i to; før og etter. Dette er en sånn dag. En dag der hjertet er tyngre enn kroppen, og det å puste føles som arbeid. En dag fylt av engstelse, sorg og en stille fornektelse som hvisker: Dette kan ikke være virkelig. I dag står jeg i en av livets sterke stormer. Vi skal ta farvel med et lite menneske som aldri fikk oppleve livet. Et tantebarn som allerede er elsket for alltid. Jeg skriver fordi jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på føle

Noen perioder i livet føles ikke som liv. De føles som overlevelse. Som om å stå midt i en storm en aldri ville valgt, og prøver å holde balansen mens vinden river i alt en trodde var trygt. Det er som å se livet litt på avstand. Som om kroppen går rundt her - mens resten prøver å ta inn det som skjer. Hodet blir tåkete. Tiden oppfører seg rart - noen øyeblikk varer evig, andre forsvinner helt. Man kan stå midt i en helt vanlig situasjon og plutselig tenke: Hvordan kan verden

Vi snakker ofte om 113s hastekoder som noe som skjer der ute . Men sannheten? Kroppen vår bruker nøyaktig samme system - hver eneste dag. Den har grønn tur ( vanlig tur) , gul tur ( hastetur) og rød tur ( akuttur) - i sin egen lille beredskap. Forskjellen er at vi sjelden lytter før vi selv står der med blålys bak panna. 💚 Grønn tur - alt er under kontroll Dette er dagene hvor: Pusten vår flyter Vi klarer å tenke en tanke helt ut Skuldrene ligger der de skal Vi svarer på l

Det finnes en setning jeg har båret med meg gjennom hele karrieren: “Du må være roen andre låner.” Det lærte jeg ikke på en skole eller et kurs. Jeg husker ikke helt når jeg lærte det faktisk, men jeg skjønte det først bak headsetet på 113 – hvor stemmen min ofte er det eneste verktøyet jeg har, og hvert ord må være et anker. Når en person i andre enden er redd, forvirret eller i panikk, må jeg være det stabile punktet de holder fast i. Ikke fordi jeg sitter på alle svarene.