Når livet stormer

Noen perioder i livet føles ikke som liv.

De føles som overlevelse.

Som om å stå midt i en storm en aldri ville valgt,

og prøver å holde balansen mens vinden river i alt en trodde var trygt.

Det er som å se livet litt på avstand.

Som om kroppen går rundt her -

mens resten prøver å ta inn det som skjer.

Hodet blir tåkete.

Tiden oppfører seg rart - noen øyeblikk varer evig, andre forsvinner helt.

Man kan stå midt i en helt vanlig situasjon og plutselig tenke:

Hvordan kan verden bare fortsette, når alt inni meg er snudd opp ned?

Når livet stormer, går vi i en slags beredskapstilstand.

Kroppen og hjernen gjør sitt beste for å beskytte oss mot alt som er for mye,

for vondt,

for overveldende på èn gang.

Det er derfor man blir nummen.

Fjern.

Som om man lever litt på utsiden av seg selv.

Det er ikke et tegn på at man holder på å miste seg selv.

Det er et tegn på at man prøver å holde sammen.

I stormer handler livet sjeldent om utvikling og fremgang.

Det handler om å stå.

Om å puste.

Om å komme seg gjennom èn dag av gangen.

Jeg har måttet øve meg på å gjøre livet mindre når det stormer.

Ikke tenke på "hvordan skal dette gå på sikt?"

Men heller:

• Hva trenger jeg akkurat i dag?

• Hva er godt nok nå?

Noen dager er det godt nok å ha stått opp.

Andre dager er det godt nok å ha svart på èn melding.

Noen dager er det en seier å bare kjenne at en fortsatt henger sammen.

Når alt rister rundt en, blir de små tingene livliner: En hånd å holde i.

En kopp varm drikke.

En tur ut i frisk luft.

Et menneske som tåler tårer uten og prøve å fikse det.

Stormer i livet minner meg brutalt om noe vi ofte glemmer når alt går fint:

Vi er ikke laget for å bære alt alene.

Og midt i alt det vonde finnes det også noe annet -

Et stille, nesten usynlig bevis på styrke:

Jeg er her fortsatt.

Jeg står fortsatt.

Selv når man føler seg på utsiden av seg selv,

kommer man seg igjennom alt.

Ett skritt av gangen.

Sakte, etter hvert, legger stormen seg.

Ikke fordi det som skjedde blir mindre viktig,

men fordi man gradvis får det med seg - inni seg -

i stedet for å stå midt i det.

Så hvis du står i uvær nå:

Det er ikke rart at du er sliten.

Det er ikke rart at du ikke kjenner deg som deg selv.

Noen ganger er det akkurat slik et menneske ser ut når det gjør sitt aller beste

for å overleve noe vanskelig.

Vær mild med deg selv i stormen.

Du skal ikke blomstre nå.

Du skal bare holde deg fast - helt til det igjen blir mulig å kjenne bakken under føttene 🤍