styrke ser ikke alltid sterk ut

Noen dager i livet deler tiden seg i to; før og etter.

Dette er en sånn dag.

En dag der hjertet er tyngre enn kroppen,

og det å puste føles som arbeid.

En dag fylt av engstelse, sorg og en stille fornektelse som hvisker: Dette kan ikke være virkelig.

I dag står jeg i en av livets sterke stormer. Vi skal ta farvel med et lite menneske som aldri fikk oppleve livet. Et tantebarn som allerede er elsket for alltid.

Jeg skriver fordi jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på følelsen av å stå på utsiden av noe uutholdelig. Den hjelpesløsheten. Når du ser noen du er glad i gå gjennom det verste et meneske kan oppleve - og du kan ikke ta bort smerten. Du kan ikke fikse. Du kan ikke reparere. Du kan bare stå der, med et hjerte som knirker. Ville hjelpe å bære noe av den bunnløse smerten - men ikke få det til.

Det gjør vondt å være den som "bare" er rundt.

Den som holder hånden.

Den som lager kaffe.

Den som sier "jeg er her" - og kjenner at det føles altfor lite.

Men kanskje er det nettopp der styrken bor.

For når livet raser, er det ikke de store ordene som bærer oss. Det er nærværet. Armene rundt skuldrene. Blikk som sier "du slipper å være sterk alene".

Styrke ser ikke alltid ut som rak rygg og klare blikk.

Noen ganger ser styrke ut som å møte opp,

selv om hele deg vil gjemme seg.

Som å stå i en dag du aldri ønsket å oppleve - og likevel bli værende i den.

Jeg er en av dem som ofte holder mye inni meg.

Som går stille med det som gjør vondt.

Som smiler litt for fort, svarer "det går fint", og bærer resten på innsiden.

Og kanskje er dette min påminnelse - og din:

Vi trenger ikke bære alt alene.

Og vi trenger ikke prestere oss gjennom sorg.

Når livet gir deg motstand trenger du ikke gi tilbake styrke hele tiden.

Noen ganger holder det å gi deg selv omsorg.

Mykhet. Pauser. Nådige tanker.

Dagen kommer.

Og uansett hvor tung den er - den går også.

Og når den går, har du gjort noe stort:

Du sto i den.

Du holdt ut.

Du var et menneske 🤍

I dag får det være nok å være menneske.

Å sørge. Å elske. Å være der.

Og kanskje er det nettopp det som er styrke,

når alt annet faller.

Jeg deler dette fordi jeg vet at mange står i tunge dager - også de som ikke synes.

Noen av oss er flinke til å holde det inne.

Kanskje kan disse ordene være en liten påminnelse om at du ikke skal være sterk alene.

Heller en oppfordring om å søke støtte, nærhet og vise at sårbarhet og tunge stunder er det som gjør at vi vokser 🤍