Psykologisk trygghet handler ikke bare om jobb

-Det handler om hva som skjer i et menneske når tryggheten mangler

Psykologisk trygghet omtales ofte som et arbeidslivsbegrep.

Som noe som handler om team, ledelse, læring og prestasjon.

Det gjør det også.

Men før det er et organisasjonsbegrep, er det et menneskelig behov.

For vi kjenner det ikke bare på jobb.

Vi kjenner det i relasjoner.

I familier.

I vennskap.

I rom hvor vi må bruke energi på å tolke,

tilpasse oss og være på vakt.

Vi kjenner det når vi ikke helt vet hvor vi har hverandre.

Når signalene er uklare.

Når stemningen skifter uten at noe blir sagt.

Når det formelle ser ryddig ut, men opplevelsen i praksis ikke kjennes trygg.

Og det er kanskje nettopp her noe viktig ligger:

Mennesker trenger ikke bare rammer.

De trenger forutsigbarhet i hvordan de blir møtt.

For systemer kan være tydelige.

Stillingsbeskrivelser kan være klare.

Ansvar kan være fordelt. Prosedyrer kan være på plass.

Og likevel kan psykologisk trygghet mangle.

Hvis informasjonsflyten er ujevn.

Hvis tilnærmingen er uklar.

Hvis tilbakemeldinger uteblir.

Hvis noen må gjette seg frem til hva som egentlig forventes.

Hvis teamfølelsen er svak, og utydeligheten får flyte fritt.

Da skjer det noe ganske menneskelig.

Vi begynner å tolke.

Vi leser mellom linjene.

Holder litt tilbake.

Kjenner litt ekstra etter.

Velger ordene våre litt mer nøye.

Bruker mer energi på å forstå rommet enn på å bidra i det.

Det er lett å undervurdere hva dette gjør med et menneske.

For det ser ikke alltid dramatisk ut utenfra.

Men innenfra kan det oppleves slik:

• Du blir mer selvbevisst enn trygg.

• Mer tilpasset enn fri.

• Mer opptatt av å unngå feil enn å bidra med det du faktisk kan.

Og over tid gjør det noe med oss.

Ikke bare faglig.

Menneskelig.

Det tapper energi.

Det skaper usikkerhet.

Det kan gjøre at du går hjem og fortsatt er "på".

Tenker gjennom samtaler.

Kjenner uro du ikke helt får tak i.

Blir mer sliten enn arbeidsmengden alene skulle tilsi.

For det er ikke bare oppgavene vi reagerer på.

Vi reagerer på klimaet vi står i mens vi utfører dem.

Og det er her jeg mener vi må tørre å være litt mer kritiske:

Det holder ikke at ledelsen er tydelig på papiret hvis mennesker opplever utydelighet i praksis.

Det holder ikke at rollen er definert hvis ingen vet hvordan informasjonen flyter.

Det holder ikke at systemet er ryddig hvis kulturen gjør at folk blir forsiktige.

For når utydelig ledelse for flyte fritt i ellers tydelige rammer, skjer det ofte noe i arbeidsgruppen:

De mest tilpasningsdyktige begynner å bære mer enn de skal.

De mest samvittighetsfulle bruker ekstra energi på å kompensere.

Noen trekker seg tilbake.

Noen blir stille.

Noen begynner å overprestere.

Noen mister motet til å si ifra.

Og gruppen kan fortsatt se velfungerende ut utenfra.

Men under overflaten er det mindre trygghet,

mindre åpenhet og mindre reell samhandling enn det kunne vært.

Fra et beredskapsperspektiv er dette ekstra interessant.

For i beredskap vet vi at tydelige systemer alene ikke er nok.

Roller, prosedyrer og ansvar må være klare

- ja.

Men under press er vi også helt avhengige av noe mer:

At kommunikasjonen er tydelig.

At informasjonen er presis.

At det er trygt å melde fra.

At mennesker tør å si det de ser, også når tiden er knapp og belastningen er høy.

For hvis mennesker begynner å tolke i stedet for å handle, taper vi noe avgjørende.

Det er lett å tenke at psykologisk trygghet er "mykt".

Men i mange sammenhenger er det tvert imot det som gjør at mennesker fungerer klart, ærlig og presist når det gjelder.

Det gjelder i beredskap.

Og det gjelder i arbeidslivet generelt.

For psykologisk trygghet handler i bunn og grunn om dette:

Kan jeg være tydelig her?

Kan jeg si det jeg ser?

Kan jeg stille spørsmål?

Kan jeg være menneske uten å bruke unødvendig energi på å beskytte meg?

Hvis svaret ofte er nei, koster det mer enn vi kanskje liker å tenke på.

Både for den enkelte.

For teamet.

Og for kvaliteten i arbeidet.

Kanskje er det viktige spørsmålet:

Har dere tydelige systemer -

eller har dere også en kultur som gjør det trygt å være tydelig i dem?