
Når flinke folk møter veggen
- grolyngaas

- 27. mars
- 3 min lesing
Det er sjelden de uengasjerte som møter veggen først.
Oftere er det de samvittighetsfulle.
De som bryr seg.
De som vil gjøre en god jobb.
De som sier:
«Jeg kan ta det.»
«Det går fint.»
«Jeg stiller opp.»
Én gang.
To ganger.
Hundre ganger.
Ikke fordi noen nødvendigvis ber dem om det.
Men fordi det ligger i dem.
Å være pliktoppfyllende.
Å være kollegial.
Å bidra der det trengs.
I arbeidslivet snakker vi mye om kapasitet, effektivitet og produktivitet.
Men kanskje snakker vi for lite om hvem det er som alltid strekker seg litt lenger – og hva det kan koste over tid.
For det er ofte de samme menneskene som:
– tar den ekstra oppgaven
– blir litt lenger
– sier ja en gang til
– bærer litt mer ansvar enn de egentlig må
Ikke fordi de må.
Men fordi de vil.
Psykologisk forskning viser at mennesker med høy grad av samvittighetsfullhet og ansvarsfølelse ofte kan være mer utsatt for belastning over tid. Ikke fordi de tåler mindre – men fordi de tåler mye, lenge.
Og fordi de ofte forventer mer av seg selv enn andre gjør.
Jeg vet det, fordi jeg selv har vært – og til tider fortsatt er – et slikt menneske.
Jeg har vært hun som sier ja.
Hun som stiller opp.
Hun som vil bidra.
Ikke bare fordi jeg vil gjøre en god jobb, men også fordi det ligger noe annet der:
Et ønske om å vise velvilje.
Vokse i jobben.
Være kollegial.
Og bli sett for innsatsen man legger ned.
Ordentlig sett.
For mange av oss er ikke dette noe vi gjør bevisst.
Det er bare en del av hvem vi er.
Men over tid kan det også ha en pris.
Å lære seg å si nei.
Å sette grenser.
Å kjenne etter hvor grensen egentlig går.
Det er ikke alltid så enkelt.
For når du er en person som bryr deg – føles det ofte mer naturlig å strekke seg litt lenger enn å stoppe opp.
Samtidig handler dette ikke bare om individet.
Arbeidsmiljøet rundt oss betyr mye.
I team hvor det er høy tillit og psykologisk trygghet, er det ofte lettere å si ifra når belastningen blir for stor.
Og i miljøer hvor innsats blir lagt merke til og verdsatt, er det også lettere å kjenne at det man gir – faktisk betyr noe.
Mange ledere ønsker nettopp ansatte som er engasjerte, ansvarlige og løsningsorienterte.
Men det er også ofte disse medarbeiderne som sier ja litt oftere enn de egentlig burde.
Ikke nødvendigvis fordi de må.
Men fordi de vil bidra.
Derfor kan en viktig lederoppgave være å legge merke til nettopp disse menneskene.
De som sjelden klager.
De som stiller opp.
De som får ting til å gå rundt.
Ikke for å legge mer ansvar på dem –
men for å sørge for at belastningen fordeles godt, og at innsatsen faktisk blir sett.
For i et godt arbeidsmiljø er det ikke bare resultatene som betyr noe.
Det er også hvordan vi tar vare på menneskene som skaper dem.
Jeg jobber fortsatt selv med dette.
Å si nei.
Å sette grenser.
Å kjenne etter.
For det ligger fortsatt i meg å ville bidra.
Å stille opp.
Men jeg har også erfart hvor viktig det er å stoppe opp litt tidligere – før kroppen eller energien gjør det for deg.
For et bærekraftig arbeidsliv handler ikke bare om hvor mye vi får til.
Det handler også om hvor lenge vi klarer å stå i det – uten at det går på bekostning av helsen, energien og livet utenfor jobben.
Kanskje handler ikke styrke alltid om å holde ut litt til.
Noen ganger handler styrke også om å kjenne etter –
og våge å trekke en grense.
✨
Et lite spørsmål å ta med inn i helgen:
Har du noen gang kjent at du strekker deg litt lenger enn du egentlig hadde overskudd til?




Kommentarer