Da knærne hadde flere skrubbsår enn hodet hadde bekymringer

-Om lek, mot - og alt vi voksne skal være så flinke til

Husker du hvordan det var å være barn?

Skrubbsår på begge knærne.

Plaster på hendene.

Et blåmerke du ikke helt visste hvor kom fra.

Jord på buksa, bustete hår og kanskje et hull på kneet som definitivt kom til å bli kommentert når du kom hjem.

Og likevel kunne svaret på:

«Har du hatt det fint?»

være et rungende:

JA!

For dagen hadde vært fantastisk.

Vi løp.

Klatret.

Syklet altfor fort ned bakker vi sannsynligvis burde holdt oss unna.

Bygde hytter.

Hoppet fra steiner.

Fant på regler til leker som ingen voksne ville forstått logikken i.

Og vi gjorde veldig mye av det uten bekymringer og spørsmål som:

Er jeg flink til dette?

Hva får jeg ut av det?

Burde jeg egentlig bruke tiden min på noe annet?

Hva synes de andre om meg nå?

Vi bare…

gjorde det.

Et eller annet skjer med mange av oss på veien inn i voksenlivet.

Vi får færre skrubbsår på knærne.

Til gjengjeld får vi ganske mye annet å tenke på.

Vi begynner å vurdere.

Planlegge.

Sammenligne.

Prestere.

Optimalisere.

Og veldig mye av det vi gjør skal helst ha en hensikt.

Vi trener for å komme i form.

Går tur for å få skritt.

Leser for å lære noe.

Tar kurs for å utvikle oss.

Har en hobby – og begynner etter hvert å lure på om vi burde bli litt bedre på den.

Til og med hvile har fått arbeidsoppgaver:

Vi skal hvile så vi kan prestere bedre etterpå.

Det er egentlig litt fascinerende.

Når gjorde du sist noe som ikke skulle føre til noe som helst?

Ikke fordi det var bra for helsa.

Ikke fordi det utviklet deg.

Ikke fordi det kunne legges ut på Instagram.

Ikke fordi du skulle bli flinkere.

Ikke fordi det sto på en liste.

Men bare fordi:

du hadde lyst.

Jeg tror vi voksne kan være litt redde for å være dårlige på ting.

Barn er ofte ganske befriende annerledes.

Et barn kan tegne en hund som ser ut som en blanding av en elg og en vannkoker – og stolt erklære:

«SE PÅ DEN!»

😂

Ingen identitetskrise.

Ingen sammenligning med andre hundetegnere.

Ingen beslutning om å slutte fordi talentgrunnlaget åpenbart er mangelfullt.

Bare ren skaperglede.

Som voksne?

Vi prøver keramikk én gang og oppdager at koppen blir skjev:

«Nei, dette var nok ikke helt min greie.»

Og kanskje handler dette om mer enn lek.

For når vi forsøker å unngå å se dumme ut, mislykkes eller gjøre noe vi ikke mestrer, beskytter vi oss selvfølgelig mot ubehag.

Men vi beskytter oss kanskje også mot noen av erfaringene som faktisk bygger mestring.

For hvordan lærte vi egentlig å sykle?

Ikke ved å vente til vi var sikre på at vi kom til å mestre det.

Vi vinglet.

Mistet balansen.

Veltet.

Slo oss.

Reiste oss.

Og prøvde igjen.

Skrubbsåret var ikke nødvendigvis et tegn på:

«Dette burde jeg ikke gjøre.»

Det var bare et resultat av:

«Jeg holder på å lære.»

Det synes jeg er en interessant forskjell.

For som voksne kan vi fort tolke ubehag som informasjon.

Dette føles vanskelig.

Derfor:

Dette er kanskje ikke riktig for meg.

Jeg føler meg usikker.

Derfor:

Jeg er kanskje ikke klar.

Jeg kan mislykkes.

Derfor:

Jeg venter litt.

Men kanskje er ikke usikkerhet alltid et stoppskilt.

Noen ganger er det bare følelsen av å gjøre noe vi ikke kan ennå.

Selvfølgelig skal vi ikke romantisere barndommen.

Ikke alle hadde en trygg eller bekymringsfri oppvekst.

Og det er definitivt en fordel at voksen-Gro har litt bedre risikovurdering enn åtteåringen hadde 😅

Vi skal lære av erfaring.

Vi skal vurdere konsekvenser.

Og enkelte skrubbsår er det helt greit å slippe å få to ganger.

Men kanskje finnes det noen egenskaper fra barndommen som er verdt å ta vare på.

Nysgjerrigheten.

Å prøve før vi vet om vi får det til.

Å kunne være nybegynner.

Å glemme tiden.

Å gjøre noe uten å produsere noe.

Å leke.

Å tåle at resultatet blir litt skjevt.

Og kanskje ikke minst:

Å skille mellom det å mislykkes og det å være mislykket.

For et barn som faller av sykkelen tenker ikke nødvendigvis:

Dette sier noe grunnleggende om min verdi som menneske.

Det tenker kanskje:

Au.

Så kommer plasteret.

Og etter hvert:

En gang til.

Jeg tror vi voksne noen ganger trenger litt mer av akkurat det.

Ikke flere mål.

Ikke enda et selvutviklingsprosjekt.

Ikke en ny versjon av oss selv som skal optimaliseres innen neste mandag.

Kanskje bare litt mer rom for å leve uten å evaluere oss selv mens vi gjør det.

Så ukens spørsmål er egentlig ganske enkelt:

Når gjorde du sist noe bare fordi det var gøy?

Ikke nyttig.

Ikke produktivt.

Ikke imponerende.

Bare gøy.

Og enda viktigere:

Hva hadde du hatt lyst til å gjøre hvis du visste at du ikke trengte å være flink til det?

Kanskje trenger vi ikke finne tilbake til barnet vi var.

Men kanskje kan vi hente frem litt av det barnet visste.

At man kan falle uten å ha mislyktes.

At et skrubbsår går over.

At plaster hjelper overraskende mye.

Og at noen av de beste dagene i livet ikke nødvendigvis er de dagene hvor vi fikk mest gjort.

De kan også være de dagene hvor vi var så opptatt av å leve at vi glemte å vurdere hvordan vi gjorde det.

🌿