Fra blålys til balanse 🚨🌿

Det finnes en setning jeg har båret med meg gjennom hele karrieren:

“Du må være roen andre låner.”

Det lærte jeg ikke på en skole eller et kurs.

Jeg husker ikke helt når jeg lærte det faktisk, men jeg skjønte det først bak headsetet på 113 – hvor stemmen min ofte er det eneste verktøyet jeg har, og hvert ord må være et anker.

Når en person i andre enden er redd, forvirret eller i panikk, må jeg være det stabile punktet de holder fast i.

Ikke fordi jeg sitter på alle svarene.

Men fordi ro smitter.

Trygghet smitter.

Klarhet smitter.

Det er fascinerende hvordan tonfall, pust og rytme kan skape et felles fokus selv når alt rundt er kaotisk.

Jeg bruker stemmen bevisst – lavt, rolig, med korte setninger først, slik at den andre kan finne mitt tempo.

Når vi finner samme pusterytme, skjer noe viktig:

Vi skaper felles forståelse.

Et slags “her er vi sammen, dette får vi til”.

Den roen er ikke fravær av stress.

Det er en ferdighet.

Og den ferdigheten har reddet mange situasjoner – og etter hvert også meg selv.

Når kroppen skriker, men hodet sier “bare litt til”

Mange som har møtt meg tror at jeg alltid har hatt kontroll, fordi det ser ut som jeg har overskudd. Og jeg er en «do-er».

Sannheten er en annen:

Jeg har møtt veggen – ikke bare én gang, men flere.

I jobb. Der hvor jeg bar for mye ansvar, stilte for høye krav og trodde at jeg måtte levere kvalitet i alle ledd – hele tiden.

Jeg er en prestasjons-rytter, et menneske som drives og jages av prestasjoner og måloppnåelser.

Flink-pike-syndromet er ikke en diagnose, men det kunne like gjerne vært det.

Det er en livsstrategi som fungerer helt til den ikke gjør det.

Jeg presset, fikset, leverte, var der for alle – og merket ikke at kroppens små varsler ble til store rop.

Til slutt ble det et vendepunkt.

Ikke fordi jeg ble “svak”, men fordi jeg ble ferdig med å være overmenneskelig.

I dag kjenner jeg signalene mine godt.

Jeg vet når kroppen strammer seg.

Når pusten blir kortere.

Når tankene går raskere enn dagen rundt meg.

Når alt liksom blir viktig samtidig.

Da vet jeg at det ikke er motivasjonen min som er problemet.

Det er energien min.

Ro er ikke en pause – det er en praksis

Erfaringene mine – både fra headsetet og mine egne møter med veggen – har lært meg at ro ikke kommer av seg selv.

Det er noe vi dyrker.

Noe vi øver på.

Noe vi bygger muskler for, selv om ingen ser det.

Ro betyr ikke å gjøre mindre.

Ro betyr å hente seg inn slik at du kan gjøre det som betyr noe.

Og her er det jeg ønsker at folk skal forstå:

Det er ikke stresset som er farlig.

Det er fraværet av restitusjon.

På 113 kan jeg være rolig fordi jeg trener på det.

Jeg kjenner kroppen min.

Jeg bruker stemmen bevisst.

Jeg skaper en rytme i kaos.

I hverdagen gjelder akkurat det samme – men vi glemmer det.

Vi slukker branner uten å hente oss inn mellom slagene.

Vi lever med små indre blålys, alltid på.

Vi blir utladet fordi vi aldri forankrer oss.

Ro er ikke luksus.

Ro er navigering.

Hva dette betyr for deg

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette – om du står i konstant beredskap, om kroppen varsler, om hodet sier “bare litt til” – så vil jeg si dette:

Du trenger ikke bli en ny person.

Du trenger bare å lære hvordan du henter deg inn igjen.

Ro er mulig.

Energi er trenbart.

Stress kan mestres.

Og du er ikke alene om å stå der du står.

Jeg har stått der selv.

Avslutningsvis

Hvis du vil utforske hvordan du kan finne din ro midt i kaoset – den roen som ikke bare føles god, men som faktisk holder – så tar jeg gjerne en prat.

Gratis, uforpliktende og helt i ditt tempo.

💬 Book en gratis samtale her http://www.mentalhelsecoach.no