ATFERDSMØNSTRE: Når gamle mønstre styrer nye beslutninger - Hvor mye velger du egentlig selv?

Tidligere denne uken kom jeg over en bok som heter Tilknytningsmønstre av Eva Dixen.

Jeg trekkes ofte mot bøker som kan hjelpe meg i min egen utvikling. Ikke fordi alt ved oss trenger å analyseres eller forbedres, men fordi jeg synes det er interessant å forstå meg selv bedre.

Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør?

Hva trigger meg?

Hvilke mønstre gjentar jeg?

Og kanskje viktigst:

Handler jeg i tråd med den jeg ønsker å være – eller går jeg noen ganger bare på autopilot?

For vi har alle mønstre.

Måter vi har lært oss å håndtere mennesker, relasjoner, konflikter, forventninger og ubehag på.

Noen tilpasser seg.

Noen tar ansvar – gjerne litt mer enn de egentlig skal.

Noen trekker seg unna når noe blir vanskelig.

Noen går raskt i forsvar.

Noen trenger kontroll.

Noen presterer enda mer når de føler seg usikre.

Og noen har blitt veldig flinke til å si:

«Det går fint.»

Selv når det egentlig ikke gjør det.

Psykologisk sett er ikke dette så merkelig.

Vi formes av erfaringene våre.

Gjennom livet lærer vi hva som gir trygghet, hva som skaper ubehag, hva som gir anerkjennelse – og hva vi helst bør beskytte oss mot.

Hjernen er dessuten glad i mønstre.

Det som har fungert tidligere, er lett å hente frem igjen.

Problemet er bare at en strategi som en gang var nyttig, ikke nødvendigvis er det i dag.

Tenk deg at du får en kritisk tilbakemelding.

Én person tenker:

«Interessant. Er det noe her jeg kan lære av?»

En annen kjenner umiddelbart:

«Jeg er ikke god nok.»

En tredje blir irritert og går i forsvar.

En fjerde sier lite der og da – men bruker resten av dagen på å analysere samtalen.

Samme situasjon.

Fire forskjellige reaksjoner.

Hvorfor?

Fordi vi ikke møter situasjonen som blanke ark.

Vi møter den også med historien vår.

Og akkurat dette synes jeg er utrolig interessant.

For kanskje reagerer vi noen ganger ikke bare på det som skjer akkurat nå.

Kanskje reagerer vi også på følelsen det vekker i oss.

På tidligere erfaringer.

På gamle forventninger.

På noe vi har lært om oss selv eller andre for lenge siden.

Det betyr selvfølgelig ikke at enhver reaksjon skal analyseres tilbake til barndommen.

Og det betyr heller ikke at vi skal bruke «egen bagasje» til å bortforklare dårlig oppførsel fra andre.

Noen situasjoner er urimelige.

Noen mennesker går over grensene våre.

Noen ganger er irritasjon, sinne eller ubehag helt relevant informasjon.

Selvinnsikt skal ikke gjøre oss flinkere til å tåle dårlig behandling.

Den skal gjøre oss bedre i stand til å forstå hva som skjer i oss – slik at vi kan velge hva vi ønsker å gjøre med det.

For mønstrene våre påvirker ikke bare oss.

De møter også mønstrene til andre.

Hvis mitt mønster er å unngå konflikt, og ditt er å presse på når du blir usikker – hva skjer mellom oss?

Hvis jeg alltid tar ansvar, og du har blitt vant til at jeg gjør det – hvem opprettholder egentlig dynamikken?

Hvis jeg trenger bekreftelse når jeg blir utrygg, mens du trenger avstand – hvordan påvirker det relasjonen vår?

Og kanskje et enda vanskeligere spørsmål:

Hvor ofte reagerer vi på hverandres reaksjoner – i stedet for å snakke om det som egentlig skjer?

Dette følger oss selvfølgelig også inn i arbeidslivet.

For vi legger ikke igjen personligheten, erfaringene eller forsvarsmekanismene våre hjemme når vi går på jobb.

Lederen har sine mønstre.

Den ansatte har sine.

Kollegaen har sine.

Én blir stille når stemningen blir vanskelig.

En annen tar over.

Én sier alltid ja.

En annen blir defensiv når noen utfordrer måten ting gjøres på.

Og plutselig kan individuelle mønstre bli til mønstre i et helt team.

Ikke nødvendigvis fordi noen ønsker det.

Men fordi mennesker påvirker mennesker.

Det er kanskje her jeg synes selvinnsikt blir virkelig interessant.

For det er lett å si:

«Sånn er jeg bare.»

Men det er noe helt annet å kunne si:

«Jeg ser at jeg ofte reagerer sånn.»

Den lille forskjellen betyr ganske mye.

Den første gjør mønsteret til en del av identiteten vår.

Den andre gir oss muligheten til å gjøre et valg.

For et atferdsmønster er ikke nødvendigvis hvem du er.

Det kan være noe du har lært.

Noe som har hjulpet deg.

Beskyttet deg.

Gjort det lettere å passe inn, prestere, håndtere konflikt eller skape trygghet.

Men som kanskje ikke hjelper deg like godt lenger.

Og når vi begynner å oppdage våre egne mønstre, kan vi stille noen ganske interessante spørsmål:

Hva skjer i meg akkurat nå?

Hva er det jeg egentlig reagerer på?

Hjelper denne reaksjonen meg – eller gjentar jeg bare noe kjent?

Og kanskje det viktigste:

Hvis jeg handlet ut fra verdiene mine akkurat nå, hva ville jeg gjort annerledes?

For meg er det noe av det mest spennende med selvutvikling.

Ikke jakten på å bli en «bedre versjon» av seg selv.

Men å bli bedre kjent med den man allerede er.

Forstå hvorfor man gjør som man gjør.

Beholde det som fortsatt tjener en.

Og våge å utfordre det som ikke gjør det.

For kanskje handler ikke personlig utvikling om å bli et annet menneske.

Kanskje handler det om å bli bevisst nok til å kunne velge litt oftere – i stedet for bare å reagere.

🌿 Så et lite spørsmål inn i helgen:

Hvilket mønster hos deg selv har du begynt å legge merke til?

Og kanskje enda mer interessant:

Hjelper det deg fortsatt – eller er det bare kjent?

God helg 🤍

Gro Lyngaas – Mental Helse Coach