vekst er ikke for pyser (men den gjør deg friere)

Det er rart med det. Vi snakker ofte om vekst som noe vakkert.

Som blomster som folder seg ut i morgensola, eller som mennesker som "vokser på motgang".

Men sannheten?

Vekst klør. Det lugger. Den gjør vondt i kantene.

Det er litt som å gå opp et fjell du trodde var en liten ås. Først er du motivert, du puster dypt inn, legger i vei. Men etter en stund begynner svetten å piple, lårene svir, og du banner stille over at du ikke tok den kortere ruta.

Og likevel - når du først står på toppen, når du ser alt du har gått gjennom og alt du har sett underveis - da kjenner du at det var verdt det.

Sånn er vekst.

Vekst er ikke komfortabelt - det er ærlig

Utvikling handler ikke om å alltid ha kontroll, men om å tørre å miste den litt. For det er først når vi møter motstand, når noen utfordrer det vi trodde vi kunne, at vi faktisk endrer oss.

Det betyr ikke at du må elske ubehaget. Men du kan anerkjenne det.

Du kan si: "Jøss, her står jeg - og lever".

Forskning innen psykologi og nevrovitenskap viser at hjernen vår faktisk trenger en viss grad av stress for å bygge robusthet og nye koblinger.

For lite utfordring - og vi stagnerer. For mye - og vi knekker.

Det handler ikke om å unngå ubehag, men å finne riktig dosering.

Som psykolog og forsker Carol Dweck sier:

"In the fixed mindset, failure is the end of the story. In growth mindset, it´s just the beginning".

hva som egentlig skjer i toppen når du vokser

Når du gjør noe nytt - lærer et verktøy, bytter jobb, trener på å si nei - da jobber hjernen på høygir. Nye nervebaner bygges.

Det er som å tråkke opp en sti i snøen: Første gang er tungt, andre gang blir lettere, tredje gang begynner den å bli naturlig. Men du må gå stien. Flere ganger. Og du må tåle at du blir litt svett underveis.

Derfor er ubehag ikke et tegn på at du feiler. Det er et tegn på at hjernen faktisk gjør jobben sin. Den bygger ny kapasitet. Den vokser.

Fra "må" til "mulighet"

Mange tenker at vekst handler om å presse seg.

Men kanskje det heller handler om å tillate seg?

Tillate seg å ikke vita alt, å prøve, å falle litt, og å le litt av seg selv underveis.

"Vekst skjer ikke når alt går som planlagt. Den skjer når du må finne ut hva du gjør når det ikke gjør det".

Så - hvordan kan vi vokse uten å slite oss ut?

1. Start smått. Du trenger ikke snu hele livet - bare justere èn vane.

2. Vær nysgjerrig. I stedet for å tenke "dette får jeg ikke til", prøv "hva kan jeg lære her?".

3. Feir underveis. Ikke vent til du er på toppen før du ser hvor langt du har kommet.

4. Pust. Det er ingen vekst i å presse konstant. Vekst trenger pauser - akkurat som muskler.

Til slutt:

Vekst er ikke pen og pyntelig. Den er rotete, ærlig og full av jord under neglene.

Men den gjør oss levende.

Og den minner oss på at vi ikke er ferdige produkter - vi er mennesker i prosess.

"Det er ikke komfortsonen som er problemet. Det er at vi glemmer å besøke resten av huset" (-ukjent, men klok).

Så neste gang livet lugger litt - ikke trekk deg unna.

Smil skjevt, trekk pusten, og si til deg selv:

"Aha, der kom et nytt rom å vokse i". 🌱